10/04/2025
Her er enda en av bilene vi servet og reparerte i Sogndal på Bjarne Lerums flotte bilmuseum. Denne gangen er det en Mercedes-Benz 219 fra 1959 som blir løftet frem. Dette er et virkelig flott eksemplar som er i god stand. Her ble tilstandsrapport utført som blant annet avdekket at tre av fire bremseslanger hadde hovnet opp innvendig, noe som ikke er helt uvanlig da slangene blir gamle. Bremsetrykket vil da komme gjennom slangene slik at man får bremset, verre er det at trykket ikke slippes tilbake når man slipper pedalen og bremsene blir da hengende på. Til slutt vil ikke trykket gå gjennom slangene i det hele tatt. Her må alle fire slanger skiftes, da den fjerde ser like gammel ut og uansett mest sannsynlig ikke er langt unna samme øde som de andre tre. Dessuten var en foring mellom traversen og motoren helt spist opp og må skiftes. Dekkene er gamle og sprukne og trenger også å skiftes ut. Ellers ble plugger, stifter og kondensator skiftet med påfølgende justeringer av kamvinkel, tenningstidpunkt, tomgang og CO. Så ble motorolje skiftet og silen rengjort. Bakakselolje ble skiftet sammen med, gearolje, bensinfilter, bremsevæske og frostvæske. Luftfilter i papir har den ikke og metallfiltret ble rengjort og påført ny olje. Selvfølgelig ble også rundsmøring utført.
Dårlige støtdempere, vibrasjoner under kjøring og en lekkasje i eksosanlegget blir fikset ved en senere anledning. Vi hadde ikke deler eller tid nok til å gjøre noe med dette ved dette besøket uansett. Seks biler var planlagt å repareres mellom mandag til lørdag så det begrenset seg både med tid og deler det vi rakk å gjøre noe med. Spesielt siden det ble en del arbeid utover det planlagte på flere av bilene. Disse manglene var også ting som ble oppdaget under tilstandsrapporten, og det er ikke mulig å ha med seg deler til alt på alle biler, spesielt når man ikke på forhånd vet hva som venter. Disse tingene blir muligens rettet opp av andre bilkyndige på plass etter hvert, hvis nå ikke vi skal gjøre det på et senere tidspunkt. Delene blir i alle tilfeller sendt nedover til Sogndal etter hjemkomst.
219 (W105) kan man nesten si er en hybrid mellom den kortere Pontonversjonen 190 med rekkefirer og den lengre 220 S (W180) og 220 SE (W128) med rekkesekser. Rett og slett en litt rimeligere bil enn 220 S/SE for dem som ville ha rekkesekser, men som syntes 220S/SE var litt for dyr. En 220S kostet i 1956 12 500 DM mens en 219 kostet 10 500 DM. Det var med andre ord ganske stor prisforskjell. Prisforskjellen var faktisk mindre mellom 219 og 190. En 190 kostet nemlig 9450 DM. 219 er 4680 m.m lang mens 190 er 4485 m.m . Det meste av lengdeforskjellen her kommer av at motorrommet er lengre i 219 enn i 190, siden 219 har en rekkesekser. 220 S og SE er 4750 m.m lange og er altså litt lengre enn 219. Bredden er dog identisk mellom 190, 219 og 220 S/SE, de er alle 1740 m.m brede. Også høyden (1560 m.m) er identisk mellom de tre modellene. 219 har den samme motoren som i 220 S, en rekkesekser på 2195 cc. Dog er motoren i 220 S på 100 hk (fra august 1957 var den 106 hk) mens den i 219 er på 85 hk (90 hk fra august 1957). Sogndalbilen i dagens innlegg har med andre ord 90 hk. 220 SE med innsprøytingsmotor har for øvrig 115 hk. Innsprøytingsmotoren har for øvrig en to-stempel rekkepumpe. 219 har firetrinns gearboks som er helsynkronisert, betjent med rattgear. Bilen har individuell fjæring med skrufjærer rundt om med enkeleddet bakaksel av pendelakseltype. Akkurat dette eksemplaret har som dere ser også skyvetak som ikke er så veldig vanlig. Bilen kunne levers med setebenk istedenfor to separate fremseter. Den kunne som sagt også leveres med eller uten skyvetak. 219 dukket opp og ble produsert mellom 1956 og 1959 i 27 845 eksemplarer. Den ble først vist i 1956 på Frankfurt Motorshow.
Ponton er en fellesbetegnelse på 219, 220 S og SE. Ponton kalles de også som cabriolet og coupe utgaver. Den mindre modellen 180 og 190 som var vanlige på veiene som drosjebiler på 1950 og 60-tallet, ble også kalt Ponton. Utenom 219, 220 S og SE som alle kalles Ponton, så er det som sagt også klengenavnet på følgende versjoner av karrosseriet W120/W121, hold i dere nå: 180, 180 a, 180 b, 180 c, 180 D, 180 Db, 180 Dc (W120), 190, 190 b, 190 D, 190Db (W121). Forvirrende nok heter også 190 SL W121 selv om det er en helt annen bil. Den finnes i W121.042 og W121.040. 190 SL kalles ikke Ponton.
219 og 220 S/SE var ganske like i lengde og for så vidt utseende. Det som skiller dem fra hverandre er ved siden av at motorene er større i 220 S/SE, er også at 219 ikke har kromlister på forskjermene som fortsetter inn i fremdørene slik som det gjør på 220 S/SE. Dessuten er det kromlister på bakskjermene og to rekker med kromlister på dørstokkene og nedre del av dørene på 220 S/SE, noe som ikke 219 har, den har bare en kromlist her. Det er også to lister nederst på forskjermene på 220 S/SE mens det bare er en list nederst på 219 W105. Dashboardet i 220 S/SE var helt i tre mens deler av det var i tre på 219. Det var også andre forskjeller.
Navnet Ponton er en tysk benevnelse av navnet Pontoon som kjennetegner at karosseriet har blitt mye mer strømlinjeformet der for og bakskjermer har smeltet inn og blitt en del av karosseriet. Tidligere modeller fra Mercedes (den siste var vel egentlig Adenaueren) hadde utenpåliggende for og bakskjermer som var egne enheter på bilen. Litt som det vært siden tidenes morgen i bildesignet (selvfølgelig har det blitt utviklet over årenes løp).
Ponton var den første personbilen fra Mercedes med dette smale utseendet med mer integrerte skjermer. Da ser vi bort fra 300 SL, som for øvrig hadde rørramme og som var en sportsbil. 300 SL W 198 fra 1954 kom for så vidt etter den første Ponton som kom allerede i 1953, men 300 SL som W194 kom allerede i 1952. W194 var dog bare laget i en veldig liten serie i tillegg til at den ikke ble solgt som en bil for privatbilister slik som W198 300 SL ble. Derfor kan vi kanskje si at Ponton 180 W120 var den første personbilen fra Mercedes-Benz med integrerte skjermer. I tillegg var det ikke lengre ramme på disse bilene, noe det alltid vært på Mercedes tidligere. Den første Ponton kom som sagt i 1953 i form av 180 W120 i bensin og dieselvarianter. Man kan si at det var datidens E-klasse. S-klassen kan vi si at 219 og 220 S/SE var, mens Adenaueren var representasjonsbilen som Mercedes sluttet med etter den store 600n i 1981. Ikke før Mercedes Maybach kom på banen i 1997 ble en slik representasjonsbil produsert på nytt. Det står for øvrig en Maybach S 680 fra 2023 med V12 motor hos oss akkurat nå.
Representasjonsbiler hadde Mercedes også før og ikke minst under krigen i form av Grosser Mercedes 770 for eksempel. En slik var i det norske kongehusets eie frem til 1978. Da hadde bilen vært i Norge siden General Nikolaus Von Falkenhorst fikk bilen til Norge den 9/11-1940. Det gikk faktisk tre slike 770 i Norge samtidig. De andre to tilhørte de ikke helt ukjente karene Vidkun Quisling og Josef Terbhoven. Begge bilene ble levert samtidig i 1944 til begge disse herrene. Falkenhorsts åpne 770 ble gitt i gave av en engelsk general til Haakon VII etter krigen. Haakon brukte den frem til sin død i 1957. Kong Olav ville ha en mer moderne bil, gjerne amerikansk, og Rolf Pettersen som hadde hatt mye med kongehusets bilpark å gjøre formidlet en Ford Lincoln cabriolet 1966 modell til kongehuset. Denne ble brukt i Harald og Sonias forlovelse og er fortsatt i kongehusets bilpark. Leif Pettersen fikk som takk for formidlingen ta over 770n midt på 1960-tallet, og brukte den i mange år på treff og turer. Etter å ha eid den i ti år ønsket han at Norsk Teknisk Museum skulle ta over den. Det var dog ingen interesse hverken derifra eller fra noen andre interessenter i Norge! Bilen forsvant derfor som så mange andre av verdens dyreste biler til USA. Den ble først lånt ut til et velrennomert museum i et antall år før den endelig ble solgt til USA. Den er i dag ansett for å være den aller best bevarte urestaurerte grosser Mercedes i hele verden. Tenk hvis den fortsatt hadde vært i Norge! Terbhovens bil ble solgt for en slikk og ingenting i 1952, mens Quislings ble sendt til skrot for 50 kroner for å bli høgd opp! Her skal vi nok ikke se bort fra at det var mange følelser i sving, hvilket for så vidt er forståelig.
Etter en liten avsporing kan vi i hvert fall oppsummere med at det er enda en bil fra Bjarne Lerums Bilmuseum som dere potensielt snart kan møte på veiene igjen. De fleste av Mercedes-bilene i samlingen er på skilt og tanken er at de skal brukes i ny og ne. Det har bilene også godt av. Så får vi håpe og tro at denne bilen i hvert fall blir i Norge, sammen med øvrige biler i Bjarne Lerums flotte museum. Slike museer er viktige kulturbærere på lik linje med andre typer av museer. Dette museet er bare litt mer «levende» enn museer flest.
